So sick of losing soulmates.

'Cause I'm sick of losing soulmates, so where do we begin
I can finally see, you're as fucked up as me
So how do we win?
Yeah, I'm sick of losing soulmates, won't be alone again
I can finally see, you're as fucked up as me
So how do we win?
-Dodie

Så mye av livene går ut på å jobbe, lære og være med andre mennesker. Vi har alle en partner livet ut, enten det er en kjæreste, en bestevennine, en søster eller bror. Vi er aldri alene. Men likevel føler alt for mange seg alene. Noen liker det andre liker det ikke, jeg er en som både liker det og hater det. T er hos meg hele tiden, vi er ikke sammen lengre, det er snart to år siden det ble slutt, folk tror vi er sammen men vi er ikke det, og jeg tror ikke det vil skje, men jeg er så glad i å ha han her, han er den jeg er trygg hos, den som kjenner meg, han vet når det er på tide å dra ut og være borte i et par timer for jeg trenger å sitte alene i sofaen, på gulvet eller i senga med en kopp kaffe og reflektere og puste. Han vet hvor vanskelig, sta, kresen, utålmodig, irritert, glad og lei meg jeg er, selv om jeg alltid sier "du vet ingenting om meg" da himler alle med øynene og sier "margit du vet selv at han vet alt" 
 Hvorfor har vi sånne personer i livet? hvorfor får vi de menneskene i livet vårt som vi knytter oss så mye til at bare tanken på å miste dem gjør at det vrenger seg inni magen og det føles som om noen slo oss i brystet. Hvorfor skal noe så godt være så ufattelig vondt.Jeg er en person som elsker å prate, men bare med de jeg får til å prate med, dette kan være en god venn, eller en totalt fremmed, eller til og med sjefen. Jeg vet aldri hvem jeg liker å prate med for jeg glemmer alltid hvor godt det var når samtalen er ferdig, da føler jeg bare at jeg har pratet for mye, at jeg er plagsom og overdramatisk og at de ser på meg og tenker "åh herregud hun der igjen". Det er så vanskelig det der. Nå nettopp traff jeg ei jeg kjente veldig godt da jeg var liten, hun satt på kjøkkenet mitt, viste seg at hun er sammen med han ene som bor i kollektivet mitt, før jeg visste ordet om det satt vi begge og pratet om det å gå til psykolog, det å slite psykisk, å få angstanfall, hva vi gjør, hvorfor vi har det sånn (ingen vet så klart) og dette er ei jente jeg ikke har sett siden jeg gikk i barnehagen. Hvorfor kan jeg ikke prate så lett med psykologen min? er det fordi jeg vet at når jeg kommer til det lille koselige huset så vet jeg nå må jeg fortelle om alt det vonde, plagsomme og irriterende? Nei det går jo ikke.... Men åh jeg vet jo ikke hvorfor, hvorfor får jeg ikke til å åpne meg så lett for T, Ida eller psykologen min?  
Jeg vet ikke...



(Fant ingen passende bilder så legger med dette fra sommeren 2014)

Comments

Popular Posts